english.png

FELTRAPPORT FRA NESNA

Prosjektmedlem Ingrid Wester Amundsen (SALT) ble med når marinbiologene fra NIVA pakket skipssekkene og kastet loss fra Oslofjorden med kurs i retning Nordland og Helgelandskysten i midten av juli

Målet for denne seilasen var å høste kunnskap om hvordan det står til i de norske tareskogene – våre fantastiske og svært artsmangfoldige regnskoger under vann. Da teamet klappet til kai på Nesna ventet to dager blant den spektakulære tareskogen som vanligvis trives godt i disse farvannene – skjærgården rundt fjellet Hestmannen. Hvor mye av de norske tareskogene har egentlig forsvunnet etter kråkebollene startet sin aggressive nedbeiting her på 70-tallet? Har tareskogen begynt å vokse tilbake? Hva er det som finnes der nå? Hvilke arter er det som preger havbunnen i skjærgården her? Og på hvilken dybde og med hvilken grad av bølgekrefter finner man hvilke arter?

Slike spørsmål skulle besvares og teamet la ut i en båt utstyrt med dropkamera, dybdemåler og godt trente feltøyne som raskt og sirlig kunne notere ned i skjema hvilke marine plante- og dyrearter som dominerte hvor. På forhåndsmodellerte punkter – over 300 i tallet – registrerte teamet dybde og arter som dominerte innenfor en radius på 25 meter. Alle 300 punktene var organisert i lav, middels, og høy bølgekraft. Altså var punktene i områdene med lav bølgeeksponering typisk fjor eller innaskjærs mens punktene på høy bølgeeksponering lå «utaskjærs», det vil si mer åpent til.

 

Teamet var spesielt interessert i å se etter sukkertare (Saccharina latissima) og stortare (Laminaria hyperborea), tarearter som har vært spesielt utsatt for kråkebollepredasjon og som vanligvis dominerer i disse farvannene. Begge artene trives i grunt vann da de er fotosyntetiserende planter som derfor trenger godt med lystilgang, og kan finnes ned til 30 meters dyp. Sukkertare trives best på steder med bølgebeskyttelse, og er forøvrig den eneste tarearten som kan vokse på sandbunn. Sukkertare finnes vanligvis også i områder med middels bølgeeksponering, da gjerne innimellom stortareplanter. Stortaren er en svært dominerende tareart i norske farvann, og utgjør omlag 80 % av den totale biomassen av makroalgene i Norge.

 

Stortaren er en økonomisk viktig art og har vært brukt til mat, brensel og til husdyrfôr i uminnelige tider. I moderne tid er det den viktigste arten i utvinningen av polysakkaridet alginat, som er en viktig kjemisk bestanddel i et utall produkter som for eksempel soft-is eller diabetesmedisin. Sukkertare seiler imidlertid opp som den viktigste arten for taredyrking og kan bli en viktig ressurs langs kysten.

På feltarbeidet i skjærgården omkring Hestmannen kunne teamet observere en forsiktig tilbakevekst (framvekst, gjenvekst) av sukkertare i et område som tidligere har vært hardt rammet av kråkebollebeiting. Fremdeles var det altså beskjeden tilvekst av sukkertare på flere lokasjoner, og da spesielt på de punktene med lav bølgeeksponering nærmest land. Det stod langt bedre til på punktene som lå lengst vekk fra land.

 

Hvorfor kråkebollene inntok habitatene fra 70-tallet i utgangspunktet, samt hvorfor tareskogen nå er i tilbakevekst flere steder, har flere og komplekse årsaker. Forskere har ennå ikke den totale oversikten over hvordan ulik havforurensning, avrenning fra land, fiskeriaktiviteter, klimaendringer og andre menneskeskapte påvirkninger eventuelt spiller sammen med naturlige bestandssvingninger, eller kjemisk-oseanografiske svingninger i det marine økosystemet. Man mener imidlertid at miljøforholdene har blitt mindre gunstige for kråkebollene og at forholdene har blitt mer gunstige for kråkebollenes fiender (som krabber) langs kysten i Nordland.

 

Forskningsprosjektet OPTIMAKELP skal over en treårsperiode gå tverrfaglig til verks for å bedre forstå miljøtilstanden til norske tareskoger, og hvordan man best kan forvalte disse verdifulle og vakre undervannsskogene i en økonomisk brytningstid for Norge. Er større utnytting av tareskogene en av de nye næringsveiene for Norge, landet med verdens nest lengste kystlinje?

Den krevende omstillingsprosessen fra petroleumsutvinning til den nye, blå økonomien skaper spennende muligheter for nye blå næringer. Økt utnyttelse av tareskogene er en av dem. Det er liten tvil om at tareskogene og alle artene som trives her har et stort og foreløpig lite utnyttet potensial for å komme mennesker til gode i form av mat, energi, gjødsel, fôr, medisiner, materialbruk eller til annen kjemisk bruk (kanskje erstatning for plast). Men i en slik økt utnyttelse av denne unike ressursen, er det uhyre viktig å balansere med en bærekraftig ressursutnyttelsestankegang.

 

Denne optimale balansegangen for å sikre økonomisk vekst samtidig som tareskogene høstes bærekraftig, ønsker OPTIMAKELP å finne i løpet av forskningsperioden. Kanskje man finner ut at sukkertare egentlig utgjør mer enn man trodde før?